Leserinnlegg i Verdalingen 24.02.2004 av Rolf P. Ingvaldesen

Ørin og føglan

Å vokse opp på Mela på 1950 og 60-tallet var ensbetydende med at mye tid ble brukt på Ørin, i Fættaskogen og på Grønnøra. Dette var mulig på grunn av at vi hadde 3 dagers skoleuke.

Ørin starta liksom ved Havfrua, hvor det på fine sommerdager var et yrende folkeliv rundt kafeen og småbåthavna. Litt lengre nord lå Katthørn, som på flo sjø var et eldorado for badende og på fjære sjø et mekka for de som ville ”tramp flynner”. Så var det dammen hvor en kunne fange ”tinnmøidd”. Videre nordover lå ”tyskerbunkeren” hvor mange drabelige slag ble utkjempet mellom ”indianera og cowboya”. Når en gikk videre utøver Høgøra og en nærmet seg elveosen ble det mer tang, mye skjell og flokker med føgla med svømmeføtter og føgla med lange tynne bein. Oppover i elva var det mye mås og sjøføggel, men for oss som samla egg var ikke dette så interessant. Skulle vi leite småføggelegg, dro vi på Grønnøra. Til tross for at det var mye føgla på Mela- sida, tror jeg at vi fra Mela var missunelig på ”sandsvullu-kolonien” som var på Melansida av elva. For å gjøre bildet komplett, så var det også andre plasser med føggel. Det var mye små-føggel i Tinnvedskogen på Stekket og på Melasida, Myra var dominert av mås og spåv, mens det rundt myrtjønnhølet, ble observert store føgla. Selvfølgelig var det også føgla på Rinnleiret, men det var litt skummet for vaktene på militærleiren passet på dem (ble det sagt), når det ikke ble øvd med tanks i området.

Så ble det snakk om karbid, storindustri og havn på Ørin. Småøran som sto på stilk hørte visjoner om høye murpiper, industrirøyk og arbeidsplasser. Noen spede røster var kritiske: hvorfor skulle Gerhardsen idealene fra Mo i Rana og andre plasser komme til Verdal. Noen gikk så langt at de sa dette var kommunistpolitikk, Arbeiderpartiet hadde lært for mye av Stalin og hans industriidealer. Var det ikke bedre å ta vare på miljøet og satse på småindustri og handverk?

Havna kom, men Hafslund og karbidlukta uteble. Havna ble tatt i bruk, og det var en ny opplevelse for noen av oss som bodde i nabolaget å få være med å laste trelast inn i buken på store båter. For de som ventet på at industriområdet skulle tas i bruk, kom enda en skuffelse med at papirfabrikken ble lagt til Skogn. Plaster på såret ble at SIVA satte opp hus og Ellingsen Mek. Verksted flytta inn. Nå begynte ballen å rulle, oljeeventyret var over oss og Aker inntok førersetet. Nå ble det også skipa store mengder stein fra Tromsdalen, mens Trones hadde bygd inne i skogen. Fram til i dag har utbygginga gått videre og barndommens naturperler er vanskelig å finne eller kjenne igjen; Ørin er nesten borte, Skogen som foreldregenerasjonen hadde plantet er nesten borte og Myra er helt borte. Ser en seg om, er Stekke og Grønnøra borte, til og med Kvisla er borte.

Men spiller det noen rolle? Ørin er da bare en liten plass i en stor verden! Føglan flyger da bare videre til en annen plass.

De siste åra har jeg i det minste på nært hold sett nesten hele kysten fra Verdal havn, ned til Danmark og videre ned til Almeria på Costa del Sol. På denne strekka var det sikkert mange fine uberørte plasser den gangen Ørin også var uberørt av industri, men i dag er ubesudlet natur vankelig å finne. Det meste av det som finnes er klatter, som den øra Verdal kommune nå har vedtatt å bygge ut. Typisk for Europa er at den siste urskogen på den Iberiske halvøy for et par år siden måtte vike for en golfbane. Det er mer sjelden i dag at storindustrien tar naturområder, industriområder er de fleste steder overskuddsvare.

Av dette kan en lære to ting. 1) Det som er igjen av Ørin er også i et Europeisk perspektiv verdt å redde. 2) Dersom de holdninger og argumenter som ligger til grunn for det siste vedtaket om utbygging av Ørin skulle gjøres gjeldene for Europeiske kystområder, finnes det i dag ikke verneverdige områder mellom Verdal havn og den spanske solkysten.

I perioder har jeg lurt på om vi som guttunger gjorde noe forferdelig når vi samla egg. Jeg har inntil nylig trøstet meg selv med at det bare var trastpottan som ble rana. I dag vet vi imidlertid at eggtyveri eller til og med smugling av rovføggelunga ikke er truende for arter. Det som tar rotta på føglan (og andre dyrearta) er at de biotopene de lever i og av, blir ødelagt. Restene av Ørin er en slik viktig og truet biotop.

En kan nå prøve å forstå kommunestyrets vedtak forrige uke. To forklaringsvariabler ligger i dagen. For det første, ut fra de industritradisjonene som har preget Verdal i snart 50 år, vil det aldri tillates at økologiske argumenter får stå i veien for næringsinteresser. For det andre, slik en lokalpolitiker sa om kommunestyrets prioriteringer, ”Du kan da ikke vent at dalisan skal ta vare på Ørin, det er bare dokk som leika og bada nedpå der som unger som har et verneforhold til området”.

Rolf P. Ingvaldsen (rolfi@svt.ntnu.no)