Gulbeinmåke Larus michahellis atlantis,
Gjæsingen/Valøya, Frøya, Sør-Trøndelag, 20. august 2004.

Observatører: Tor Bollingmo og Dag O. Bollingmo.

Sammendrag
En adult Larus michahellis ble observert og fotografert på Valøyskjæret i sundet mellom Gjæsingen og Valøya, Frøya kommune 20.08.2004. Viktigste kjennetegn var mørkere grå rygg/vinger enn de øvrige gråmåkene, gule ben med preg av oker, svartere vingespisser enn argentatus, små terminalflekker på de ytterste 4 håndsvingfjær, og rent hvitt hode med konveks panneprofil og kraftig gulfarget nebb. Fuglen har mye til felles med den nordligste formen av L. m. atlantis.

Observasjon
Under taksering av mytestadiet hos lokale gråmåker argentatus fredag 20. august 2004 ble vi oppmerksomme på en annerledes måke med tydelig gule ben. Fuglen var åpenbart mindre og mørkere enn de øvrige gråmåkene, og håndsvingfjærene var tydelig mørkere. Vi innså raskt at fuglen var en god kandidat til michahellis, og fikk tatt en serie bilder. Selv om avstanden var betydelig (bilder tatt fra hhv. 350 og 250 meters hold) bidro redskapen til at bildene likevel kan fungere som dokumentasjon (Nikon Coolpix 4500, Swarowski ATS 80HD, zoom 20 - 60X). Fuglen ble første gang sett kl. 14.50, og den holdt seg på skjæret i fjærpuss og hvilepositur frem til kl. 17.40. Intens leting etter fuglen de neste to dagene ga ikke noe resultat, kanskje som en følge av en sterk kulig på lørdag.

Beskrivelse
Størrelse og jizz som britisk sildemåke graellsii, som den forøvrig kunne minne noe om, eller ubetydelig større. Tydelig mindre enn argentatus (jf. bildene). Satt i en blandet flokk av gråmåker, svartbak, og fuscus-sildemåker, med en graellsii på naboskjæret, samt en del krykkje. Ikke påfallende langvinget, men med en iøynefallende mørk vingespiss.

Hode, hals og nebb
Hodets profil var forskjellig fra argentatus, i første rekke på grunn av en konveks (noe svulmende) panneprofil, et kraftig nakkeparti og et litt "hengende" nebb. Hode og hals var skinnende rent hvite. Hos argentatus viste 38 av 40 fugler gråflekkede vinterfjær i større eller mindre grad (= 95%) mens de resterende to var i synlig fjærskifte i hode og hals, med et noe skittenhvitt preg.

Nebbet var tungt gulfarget med orange preg, slik ekstreme argentatus kun viser i hekketida. Gonysflekken var større og kraftigere rød enn hos argentatus, og vi mente ved et par anledninger å se at det røde "smittet" over i overnebbet. Denne karakteren forble imidlertid uavklart. Nebbet kunne virke noe smalere og mer "parallellt" og med noe mindre utpreget gonysvinkel enn hos argentatus, totalt sett noe mindre.

Ben
Bena var ensfarget gule, med et brunlig oker preg. Fargen var ikke så skarp og skinnende som hos sildemåker, men definitivt gul. Bena manglet den rosa grunntonen som gjerne skinner gjennom hos gråmåker med mer eller mindre strågule ben (såkalt "omissoide" fugler som ligner den nå forlatte underarten omissus).
I forhold til argentatus kunne bena se ut til å være svakt lengre over hælleddet og kortere i tars, med et kortere totalinntrykk.

Rygg og vinger (mantel)
Tydelig mørkere enn argentatus, med en nyanse mindre blåtone og heller et svakt lilla preg eller en skifergrå tone. Langt lysere enn graellsii. Se forøvrig bildene.

Håndsvingfjær
NB: Vi nummererer håndsvingfjærene med den ytterste som nummer 1. Til forskjell fra dagens uheldige praksis med nummereringen P10 - P1 med P10 som den ytterste, bruker vi 1P - 10P med 10P (10th primary) som den innerste. Dette resulterer i en mer logisk metode for felt-observasjon av mytestadiet hos de store måkene.

Fuglen var i mytestadiet 4P (= 4 gamle håndsvingfjær var intakte). Tre eller 4 av de innerste var ferdig utvokst, og alle hadde rent hvite spisser. 4P lå åpen "øverst i bunken", og var svart med en meget liten hvit terminalflekk. Innfanen hadde en grå tunge som endte langt inne på fjæra, og som ut mot det svarte ytterst i fjæra var kantet i svakt hvitt. En eksakt lik tegning kan forøvrig sees på et foto av en adult michahellis (antatt atlantis) fra West Midlands, England, tatt i august i år, se:

http://www.deanar.btinternet.co.uk/wmgulls/YlG/phenotypes.htm

Det synlige av 3P og 2P var svart, også disse med påfallende små hvite terminalflekker. Ytterste håndsvingfjær (1P) var av samme lengde som 2P (enkelte kilder angir at Middelhavsformen av michahellis har 1P litt lengre enn 2P, noe som i så fall skiller den fra de øvrige gråmåkene). I sammenlagt ving utgjorde det svarte i håndsvingfjærene et homogent svart felt som strakk seg helt inn til de store armdekkerne. Hos argentatus er en tydelig grå tunge alltid synlig, jf. spesielt Bilde 1, der denne karakteren riktignok er overdrevet på grunn av myting hos gråmåka.

Ved flere anledninger hadde vi anledning til å se vingen utstrakt. Det svarte feltet var da av tydelig større utstrekning enn hos gråmåke, noe som også kan leses av Bilde 3 der vingen er litt senket i fjærpuss. 1P hadde hvit ytre del som var noe kortere enn hos typisk argentatus. 2P ble ikke sett godt nok til å si om den hadde en "hvit perle".

Se forøvrig bildene.

Øvrige karakterer
Halen var rent hvit, og fuglen viste ingen karakterer som kunne tyde på noe annet enn en fullt utfarget ad. Størrelsen og proporsjonene i nebbet antyder at det var en liten hunn. Iris var lys gul og øyeringen mørk rød. Ved uro i måkeflokken viste fuglen en tendens til heller å "spasere rolig unna" urokråkene, mens gråmåkene i større grad åpnet vingene når de flyttet seg.

Spørsmål og kommentarer kan sendes til tor.bollingmo_"at"_eunet.no

Bilde 1
Larus michahellis (atlantis) til venstre foran, med argentatus gråmåke bak.
Foto© Dag O. Bollingmo.

Bilde 2
Fuglen i hvilepositur sammen med to fjærpussende gråmåker.
Foto© Dag O. Bollingmo.

Bilde 3
Fuglen i fjærpuss med vingen litt senket slik at håndsvingfjærene sees bedre. Sammenlign spesielt med gråmåka under til venstre. Legg dessuten merke til gråmåkenes vinterdrakt, mens michahellis er skinnende hvit.
Foto© Dag O. Bollingmo.

Bilde 4
Det er ikke "bare bare" å oppdage en michahellis i måkeflokken. Her sitter den i hvilepositur som bakerste fugl i hovedgruppen.
Foto© Dag O. Bollingmo.

Ulike taxa innen Larus michahellis (av Tor Bollingmo)

Det eksisterer ulike oppfatninger om hvordan populasjonene innen arten Larus michahellis skal deles inn i underarter eller ulike taxa. Uklarheten innen gruppen kan i første rekke tilskrives manglende undersøkelser og mangel på standardisering av metodene i innsamlingen av materiale. Her følger en liten statusrapport basert på opplysninger både fra litteraturen og fra internett. Inndelingen baserer seg på beskrivelsene av voksne hekkefugler samt enkelte fotos utenfor hekkeområdene. Teksten må betraktes som en overflatisk behandling av et komplisert systematisk problem, men kan kanskje virke litt klargjørende.

En maksimal splitting i taxa hos michahellis vil kunne gi følgende resultat:

michahellis nominatformen, med utbredelse i Middelhavet innefor Gibraltar.
Har nylig kolonisert vestkysten av Frankrike med sporadiske hekkefunn opp til Nederland, der den hybridiserer både med graellsii sildemåker og argenteus gråmåker, og med økt sannsynlighet for å dukke opp som gjest nord i Europa.

atlantis sørlig atlantis, Kanariøyene, Madeira og atlanterhavskysten av Marokko.
Azorenes atlantis, Azorene (foreløpig dårlig undersøkt).
iberisk atlantis, fra Gibraltar og nordover langs kysten av Portugal til nordvestspissen av Spania (Valøyfuglen har mest til felles med iberisk atlantis, se under).

michahellis og atlantis møtes i en sone på rundt 20 mil i Gibraltar-området (fra Andalusia i Spania til Tanger i Marokko) til en intermediær form med overlappende kjennetegn.

cantabricans betraktes av de fleste som en underart av Larus argentatus, nærmest beslektet med L. a. argenteus, som er den britiske og europeisk vest-kontinentale formen av gråmåke. Har sin utbredelse på nordkysten av Spania (Cantabria og Pais Vasco) i Baskerland.

armenicus av noen ansett som egen art Larus armenicus, men anses trolig best som underarten Larus michahellis armenicus. Utbredt i Armenia, øst Tyrkia og det nordvestre Iran.

Hvordan kjenne igjen atlantis?

I forbindelse med diskusjonen rundt observasjonen på Valøyskjæret, er det interessant å kartlegge ulikhetene mellom Middelhavets michahellis og den iberisk/atlantiske formen av atlantis.

Ifølge Nick Rossiter (se web-site under) er atlantis 5 - 10 % mindre enn michahellis, har kortere ben, rundere hodeform, kortere vingespiss, mindre terminalflekker i håndsvingfjærene (de hvite endeflekkene), noe mørkere grå overside med tydeligere blågrå tone, tydeligere oker* preg i de gule bena, og mørkere ytre håndsvingfjær (bare 30 % med hvit flekk i nest ytterste håndsvingfjær). Nebbet hos atlantis skal være litt spinklere og noe mer "hengende". Det meste av dette stemmer for Valøyfuglen. Det vil likevel neppe være mulig å fastslå fuglens identitet til noe annet enn michahellis, men enkelte (bl.a. Lars Jonsson) mener at atlantis best betraktes som en selvstendig taksonomisk enhet. Vi som observerte Valøyfuglen støtter varmt dette synet.

* oker er en gul jordfarge, se eksempel på http://www.arkeliet.net/livinghistory/afutasjefarger.htm

Kilde for deler av teksten:

http://www.nrossiter.supanet.com/ylg/igm%20paper%20rossiter.htm