Litteraturreferanse:

NOF avd. Nord-Trøndelag 1997: Ornitologiske undersøkelser i verneområder i Nord-Trøndelag 1997 - Barsjøen, Leksdalsvatnet og Klingsundet. Rapport til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, miløjøvernavd. 21 sider.

___________________________________________________________________

2.1. BARSJØEN

Områdebeskrivelse

Barsjøen ligger på sørsida av Helgådalen i Verdal kommune, ca ei mil ovenfor Vuku sentrum. Høyde over havet er 88 m, d.v.s. under den marine grense. Ei større myr ligger i nordenden av vatnet og langs østenden grenser vatnet mot granskog. Ellers er vatnet omgitt av dyrkamark. Vatnet er grunt med velutviklet strandvegetasjon. Vannvegetasjonen er kraftig utviklet og består hovedsakelig av elvesnelle og nøkkerose.

Tidligere undersøkelser

Indahl og Krogstad (1978).

2.1.1. RESULTATER 1997

Observatør

Arnstein Indahl og Inge Joar Indahl

Gjennomføring

I alt fem totaltellinger ble foretatt: 17/5, 23/5, 25/5, 4/6 og 7/6. Det ble dessverre ikke anledning til å foreta tellinger senere på sommeren. De gjennomførte tellingene gir imidlertid en bra indikasjon på hvilke fugler som var tilstede i hekkesesongen.

Tabell 1: Registrerte vannfugl i Barsjøen 17.5.-7.6.1997 oppgitt med største registrert antall og antall hekkende par. H betyr at hekking er påvist og ? betyr at arten antas å hekke.

42 arter ble registrert i 1997, av disse er 16 tilknyttet vann og våtmark. 12 arter ble påvist hekkende, av disse er 7 våtmarksarter, og i tillegg 2 arter antatt hekkende.

Kommentarer

Her gis en kommentar til resultatene fra 1997, med sammenligning av tidligere kjente registreringer, hovedsakelig Indahl & Krogstad (1978).

Horndykker

Horndykker ble ikke registrert i 1997.

I perioden 1973-78 hekket 2-8 par, noe som var en svært høy tetthet i forhold til størrelsen på Barsjøen. I 1982 ble 13 ind. observert. Når horndykkeren forsvant fra Barsjøen er usikkert.

Gråhegre

1 par ble funnet hekkende i skogen ved vatnet. Hekking var ikke påvist fram til 1978.

Andefugler

Både krikkand og stokkand ble påvist hekkende med et par hver og kvinand med to par. Et par brunnakke og et par toppand antas å ha hekket.

Antall par av stokkand er ikke oppgitt av Indahl & Krogstad (1978), kun at arten er påvist hekkende. 1 par krikkand ble påvist i 1978. I 1978 ble to reir av toppand funnet. Kvinand ble oppgitt å hekke med 2-3 par. Ut fra dette ser det ikke ut til at hekkebestanden av ender ikke forandret seg nevneverdig fra 1978 til 1997.

Når det gjelder maksimumsantall observert i forhold til registreringene på 1970-tallet, er det også små forskjeller. Største antall i Indahl & Krogstad (1978) (første tall) er satt opp mot største antall i 1997 (siste tall): Brunnakke 2 - 2, krikkand 7 - 5, stokkand 9 - 5, toppand 6 - 3, kvinand 11 - 9

Vadefugler

Rødstilk, gluttsnipe og strandsnipe ble påvist hekkende med et par av hver art, samt at grønnstilk sannsynlig hekket. Indahl & Krogstad (1978) oppgir at vipe (4 par), rødstilk (1 par), strandsnipe og storspove hekket. I tillegg var brushane vanlig på vårtrekket og enkeltbekkasin ble registrert spillende på myrområdene. Siden våre undersøkelser var mer konsentrert til selve Barsjøen, kan enkelte arter som hadde tilhold på myrområdene ha unngått å blitt registrert.

Hettemåse

Hettemåsen etablerte seg i barsjøen på midten av 1970-tallet, og allerede i 1978 hekket 15-20 par. I 1981 ble 54 reir registrert. Siste år hettemåsen hekket var 1987. I 1997 ble kun 4 fugler registrert, men det var ikke noe tegn til hekking.

2.1.2. ARTSLISTE FOR BARSJØEN

Artslista bygger på Indahl & Krogstad (1978), som i tillegg til selve Barsjøen, også omfatter områdene nord for sjøen og ned til Helgåa, og nye opplysninger fra Arnstein Indahl og Inge Joar Indahl. 15 nye arter er registrert etter 1978. Ingen nye arter ble registrert i 1997. Arter som er påvist hekkende eller er antatt å hekke, gjelder for hele perioden fra midten av 1970-tallet.

H - hekking påvist

(H) - arten er forsvunnet som hekkefugl

h - hekking sannsynlig

Totalt er 89 arter registrert, 33 arter er påvist hekkende og 18 arter antatt hekkende. 28 arter (inkl. sivspurv) er tilknyttet våtmark, og av disse er 11 påvist hekkende og 4 antatt hekkende. 2 arter, horndykker og hettemåse, er konstatert forsvunnet som hekkefugler i 1997.

2.1.3. MENNESKELIG PÅVIRKNING OG FORSLAG TIL SKJØTSELSTILTAK

Menneskelig påvirkning

Barsjøen ligger under den marine grense, og marine avsetninger medfører at Barsjøen er naturlig næringsrik. Det drives også jordbruk i området og avrenning fra dyrka mark og beiteland gjør at den naturlige gjengroinga vil forløpe raskere. Vannstanden i Barsjøen er blitt senket ca 20 cm, ved at bekken som går ut av Barsjøen er blitt rensket og grøftet (A. Indahl pers. medd.). Dette skjedde i 1993/94, og grøfterenskinga foregikk utenfor naturreservatet. Som følge av dette har gjengroinga av sjøen gått raskere de siste årene.

Ulike fuglearters habitatkrav

Husby (1994) har delt inn ulike fuglearter i fire grupper ut fra deres krav til habitat, bestemt av de enkelte arters reirplassering og fødesøk i vann. For Barsjøen er to av gruppeinndelingene aktuelle:

• Gruppe 2: Arter som finner føde i vann, og har reiret i eller ved vann. De mest spesialiserte av disse krever åpne vannspeil mellom vegetasjonsbeltene og er: Alle dykkere, sothøne og knoppsvane. Mindre spesialiserte arter innenfor denne gruppen er ender, som kan legge reirene i ulike biotoper.

• Gruppe 3: Arter som tilhører denne gruppen bygger ofte reir i vannvegetasjonen, men finner sin føde både i og utenfor vannet. Aktuelle artseksempler her er bl.a. gjess og hettemåse. Disse artene er ikke avhengige av vannvegetasjon for å finne reirplass.

Arter som har forsvunnet som hekkefugler fra Barsjøen er horndykker og hettemåse. Senkinga av sjøen antas å ha hatt innvirkning på horndykkerens tilstedeværelse, noe som den økte gjengroinga er årsak til. Horndykkeren er den mest krevende i sitt valg av hekkehabitat av de to artene, og er også mest sårbar i forbindelse med vannstandsendringer og reduksjon av åpent vannspeil. Årsaken til at hettemåsekolonien ble oppløst er ukjent, da dette skjedde flere år før sjøen ble senket. Hettemåsen er heller ikke så krevende i valg av habitat. Det er vanskelig å si noe om det har skjedd endringer for de andre artene, da det ikke foreligger kontinuerlige tellinger over lengre tidsrom, slik det f.eks. er tilfelle for Hammervatnet (Husby 1994).

Aktuelle skjøtselstiltak

De to viktigste årsakene til økt gjengroing i Barsjøen er tilsig fra landbruk, og senking av vannstanden. Haga (1981) og Husby (1994) nevner flere aktuelle skjøtselstiltak for våtmarker som er gjenstand for samme type påvirkning:

• Fjerning av vegetasjon: For å danne åpne vannspeil vil en aktuell metode være å fjerne større partier med vannplanter. Dette innebærer kutting og fjerning av selve vegetasjonen og ikke fjerning av sedimenter. Dette kan være en aktuell metode for Barsjøen.

• Fjerning av sedimenter: Dette krever bruk av gravemaskin, og bør gjennomføres på frossen mark. Denne metoden er mest aktuell for vann og tjern hvor vannspeilet er helt eller nesten helt gjengrodd og med liten eller ingen vanndybde. Dette er imidlertid en kostnadskrevende og omfattende prosess, og vil være uaktuell for Barsjøen da gjengroinga ikke har kommet i sluttfasen

• Heving av vannstand: Vannspeilet kan økes ved at vannstanden heves. Dette kan gjøres ved å lage en terskel ved utløpet slik at laveste vannivå forblir konstant, eller ved å lage en demning med mulighet for å regulere vannstanden. Heving av vannstanden kan imidlertid komme i konflikt med landbruksinteressene. Problemet vil være størst om våren, da vannet kan gå inn over dyrka mark. Dette kan løses ved å ha et lavt nivå om våren, og høyne sommervannstanden, da nedbøren er av mindre omfang.

Forslag til skjøtselstiltak

Det ser ut til at senkingen av vatnet har bidratt sterkt til raskere gjengroing og dermed en endring av fuglelivet. Horndykker og hettemåse har forsvunnet som hekkefugler. Åpent vannspeil ser ut til å være en av faktorene som horndykkeren krever for å hekke i et område. Det mest aktuelle tiltaket vil da være å heve vannstanden. For å unngå oversvømmelse av dyrka mark bør det være mulighet til å regulere vannstanden, slik at nivået settes lavt under snøsmelting og vårflom, mens nivået justeres høyere om sommeren, når vanntilførselen er av mindre omfang. Fjerning av vegetasjon må vurderes dersom økt vannivå ikke gir den ønskede effekt.

2.2. LEKSDALSVATNET

Områdebeskrivelse

Leksdalsvatnet ligger i Verdal og Steinkjer kommuner og er 68,5 m.o.h. (figur 2). Vatnet er et stort lavlandsvatn, ca 12 km langt og ca 3 km på det bredeste. Største dyp er 20 m. Det er flere vegetasjonsrike bukter og partier i vatnet, som hovedsakelig består av tette bestander av takrør og sjøsivaks. Vatnet er omgitt av jordbruksområder og barskogsområder (Fylkesmannen i Nord-Trøndelag 1981).

Tidligere undersøkelser

Krogstad, Frengen og Furunes (1977), Krogstad (1978)

2.2.1. RESULTATER 1997

Observatør

Halvor Sørhuus (område I og II), Per Inge Værnesbranden (område III). Supplerende observasjoner fra Inge Hafstad, Trond Haugskott, Trond Sørhuus og Morten Vang

Gjennomføring

Det ble foretatt totaltellinger i område I og II 25/5 og 13/6, og i område III 9/6. Det hadde også vært ønskelig med totaltellinger senere på sommeren for å registrere andekull o.l., men av ulike årsaker ble det ikke anledning til gjennomføre dette. Imidlertid er det innsamlet supplerende data fra alle tre områdene som gir en bra oversikt over hekkefuglfaunaen. Alle tellingene er foretatt fra land. Observasjonspunkt i område I har vært fra berget på sørsida, ved utfyllinga i vatnet.

Tabell 2: Registrerte arter i Leksdalsvatnet i april-juni 1997, i de tre verna områdene, og antall hekkende par. Arter som ikke er påvist hekkende, men antas å hekke er angitt med ? bak antall par. Bare ? betyr at arten antas å hekke, men at antall par er ukjent. x angir at arten er registrert uten at antall er oppgitt.

75 arter ble registrert i 1997. Av disse er 41 arter som er tilknyttet vann og våtmark (inkl. sivsanger og sivspurv). Det høye antallet skyldes bl.a. at Leksdalsvatnet er hyppig besøkt av fugleinteresserte, noe som medfører at artsutvalget er høyere i forhold til de andre områdene.

Kommentarer

Toppdykker

Kun 2 ind. ble registrert i 1997. Hekking ble ikke påvist, men 1 par antas å hekke. Leksdalsvatnet er eneste faste hekkelokalitet i Norge nord for Dovrefjell. Toppdykkeren etablerte seg som hekkefugl i 1974 (Krogstad m.fl. 1977). Hekkebestanden antas å ha vært på maksimum 4-5 par. De siste 4-5 årene er ikke mer enn 2-3 ind. observert årlig, og reirfunn er heller ikke gjort på flere år.

Horndykker

Leksdalsvatnet har en av de største bestandene av horndykker i fylket. I område I ble 21 reir registrert. Det ble ikke funnet reir i de andre områdene, men ut fra antall fugler som ble observert, antas det at 5 par hekker i område II og 2 par i område III. Det totale antall par i hele vatnet er antakelig mye høyere.

Sangsvane

Det er viktig å trekke fram Leksdalsvatnet som et av de viktigste rasteplassene for sangsvane i Trøndelag, og også blant de fremste i Norge. Det som er avgjørende er isforholdene. I milde vintre vil isen legge seg senere og forsvinne tidligere, noe som tiltrekker store mengder svaner. Våren 1991 ble maksimum 671 sangsvaner registrert (Bangjord 1991), og i april 1992 var det høyeste antallet 982 individer (T.Haugskott m.fl.). I april 1997 ble 350 ind. registrert i område I og 33 i område II

Kortnebbgås

Trekket av kortnebbgås mellom overvintringsområdene i Mellom-Europa og hekkeområdene på Svalbard går over Trøndelag, og mesteparten av bestanden raster i Innherred. Leksdalsvatnet blir også regelmessig brukt til rasting, og de største flokkene kan være opp til 3500 individer. I 1997 ble 1000 ind. registrert.

Knekkand

1 hann ble observert i område I 14-16.5. og 6.6. Arten blir observert årlig, men er aldri funnet hekkende. Antas å hekke.

Hettemåse

Største antall som ble observert var 180 ind. Kolonien i område I besto av minst 62 par i 1997. Hvordan utviklingen har vært fra 1970-tallet er ukjent. Arten etablerte seg som hekkefugl i 1974, og 30-40 par hekket i område II (Vanvikbukta). Året etter ble tre reir funnet. I område I var det i 1976 ca 200 ind. som hadde etablert en koloni, men kolonien gikk til grunne, da takrørområdet som reirene ble lagt på, sank (Krogstad m.fl. 1977)

2.2.2. ARTSLISTE FOR LEKSDALSVATNET

Grunnlaget for artslista er Krogstad m.fl. (1977) og Krogstad (1978). Etter 1978 er lista supplert med nye arter ved gjennomgang av årsrapporter fra den lokale rapport- og sjeldenhetskomite i Nord-Trøndelag (LRSK) publisert i Trøndersk Natur, og kontakt med aktive fuglekikkere.

H - hekking påvist ved reirfunn eller funn av ikke flygedyktige unger.

h - antatt hekkende

1976: 107 arter, 24 påvist hekkende, 33 antatt hekkende (Krogstad m.fl. 1977)

1978: 123 arter, 35 påvist hekkende, 38 antatt hekkende (Krogstad 1978)

1997: 150 arter, 43 påvist hekkende, 35 antatt hekkende (denne undersøkelsen)

Totalt er 150 arter påvist i og ved Leksdalsvatnet t.o.m. 1997 (tabell 3). Av disse er 70 våtmarkstilknyttede arter. 43 arter er påvist hekkende og 35 arter antatt hekkende. 20 arter som er tilknyttet våtmark er påvist hekkende og 8 antatt å hekke.

LITTERATUR

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag 1981: Utkast til verneplan for våtmarksområder i Nord-Trøndelag fylke.

Bangjord, G. 1991: Svaneregistreringer i noen ferskvann Nord-Trøndelag vår 1991. Arbeidsrapport til viltfondet 1991. 28 s.

Haga, A. 1981: Skjøtsel av næringsrike innsjøer fra et ornitologisk synspunkt. Fauna 34: 137-146.

Haga, A. 1982: Takseringsmetoder for innsjøfugler. Vår Fuglefauna 5: 176-188.

Husby, M. 1994: Ornitologisk rapport for Hammervatnet. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, miljøvernavdelingen. Rapport nr. 12-1994

Indahl, A. & Krogstad, K 1978: Fuglefaunaen på og ved Barsjøen, Verdal kommune, Nord-Trøndelag. Foreløpig rapport med hovedvekt på fuglefaunaen. 13 s.

Krogstad, K, Frengen, O. & Furunes, K. A. 1977: Ornitologiske undersøkelser i Leksdalsvatnet, Verdal og Steinkjer kommuner, Nord-Trøndelag. DKNVS, Museet rapport zool. serie 1977-15.

Krogstad, K. 1978: Leksdalsvatnet, låglandsvatn med rik fuglefauna. Trøndersk Natur 5: 9-20.